Du vet hva du burde gjøre.
Du har kanskje til og med bestemt deg.
Denne gangen skal du sette grenser. Begynne å trene. Slutte å utsette. Spise annerledes. Si det du mener. Søke den jobben. Gå ut av det forholdet. Slutte å overtenke. Ta bedre vare på deg selv.
Og så gjør du… akkurat det samme som før.
Igjen.
Etterpå kommer irritasjonen:
Hvorfor saboterer jeg meg selv når jeg vet bedre?
Det er lett å konkludere med at du mangler viljestyrke, disiplin eller motivasjon.
Men hva om problemet ikke er at du ikke vil?
Hva om en del av deg faktisk prøver å oppnå noe — bare med en strategi som ikke lenger hjelper deg?
Når du vet bedre, men fortsatt gjør det samme
Det finnes en litt irriterende sannhet i personlig endring:
Å vite hva du burde gjøre er ikke det samme som å klare å gjøre det.
Du kan vite at du burde sette grenser, men hører deg selv si ja.
Du kan vite at du burde legge deg, men fortsetter å scrolle.
Du kan ønske deg nærhet, men trekker deg unna når noen kommer for nær.
Du kan ønske å lykkes, men utsetter akkurat den oppgaven som kunne flyttet deg fremover.
Du kan være lei av søtsug, røyk, snus eller andre vaner — og samtidig kjenne at noe i deg fortsatt vil ha det.
På utsiden ser dette ut som selvsabotasje.
Men hvis du bare stopper ved:
«Jeg ødelegger alltid for meg selv.»
har du egentlig ikke forstått særlig mye.
Det mer interessante spørsmålet er:
Hva skjer rett før jeg gjør det?
Den delen som stopper deg prøver kanskje å beskytte deg
Dette er en viktig del av hvordan jeg ser på selvsabotasje.
Noen ganger vil forskjellige deler av oss forskjellige ting.
Én del vil fremover.
En annen vil være trygg.
Én del ønsker å bli sett.
En annen er livredd for å bli vurdert.
Én del ønsker nærhet.
En annen husker hvor vondt det var å bli avvist.
Én del ønsker forandring.
En annen foretrekker det kjente, fordi den i det minste vet hva den har.
Da kan du få en indre konflikt hvor du bevisst ønsker én ting, mens gamle automatiske reaksjoner trekker deg i en annen retning.
Slik jeg ser det, prøver ikke disse mønstrene nødvendigvis å ødelegge for deg.
De kan forsøke å beskytte deg.
Problemet er at beskyttelsen kan ha blitt selve begrensningen.
Det kjente kan føles tryggere enn det gode
Vi mennesker liker å tro at vi alltid velger det som er best for oss.
Det gjør vi ikke.
Vi velger også det vi kjenner.
Det betyr at noe kan være dårlig for deg og samtidig føles mer forutsigbart enn alternativet.
Kanskje du har lært at det er tryggere å holde munn enn å risikere konflikt.
Da kan det være vanskelig å sette grenser.
Kanskje du har lært at prestasjon gir verdi.
Da kan det være vanskelig å hvile uten dårlig samvittighet.
Kanskje du har blitt skuffet mange ganger.
Da kan det føles tryggere å ikke satse fullt, for hvis du aldri satser ordentlig, slipper du også å finne ut hva som skjer dersom du mislykkes.
Kanskje du ønsker en god relasjon, men er vant til uro.
Da kan ro nesten føles fremmed.
Det betyr ikke at du bevisst ønsker et dårlig liv.
Det betyr at kjent og trygt ikke alltid er det samme som godt.
Selvsabotasje kan se veldig forskjellig ut
Det trenger ikke være dramatisk.
Noen mønstre er så hverdagslige at vi knapt legger merke til dem.
Du utsetter en oppgave til presset blir enormt.
Du sier ja selv om du mener nei.
Du begynner på noe bra, men gir deg akkurat når det begynner å fungere.
Du snakker deg selv ned før andre rekker å vurdere deg.
Du perfeksjonerer så lenge at ingenting blir ferdig.
Du unngår situasjoner hvor du kunne vokst.
Du fyller alle ledige øyeblikk med arbeid, telefon, mat eller andre distraksjoner fordi stillheten blir ubehagelig.
Eller kanskje du stadig lover deg selv:
På mandag.
Etter ferien.
Når ting roer seg.
Når jeg føler meg motivert.
Problemet er at mandagen kommer.
Og mønsteret blir med.
Hva får du ut av mønsteret?
Dette spørsmålet kan provosere litt:
Hva får du egentlig ut av å fortsette?
Ikke hva det koster deg.
Det vet du sannsynligvis allerede.
Hva gir mønsteret deg?
Hvis du utsetter: slipper du å risikere å mislykkes akkurat nå?
Hvis du sier ja til alle andre: slipper du skyldfølelse, konflikt eller frykten for å bli mislikt?
Hvis du jobber hele tiden: slipper du å kjenne på noe når det blir stille?
Hvis du trekker deg unna: slipper du risikoen for avvisning?
Hvis du spiser når du egentlig ikke er sulten: gir det et lite øyeblikk med belønning, ro eller pause?
Hvis du aldri gjør noe helt ferdig: slipper du også at noen kan bedømme det ferdige resultatet?
Det betyr ikke at dette alltid er forklaringen.
Men når en handling gjentas selv om den skaper problemer, er det verdt å spørre:
Hva løser den på kort sikt?
For noen ganger ligger nøkkelen akkurat der.
Når du ser mønsteret, se etter behovet bak
Dette er en av grunnidéene i boka mi Fiks DINE egne PROBLEMER:
Når du ser mønsteret, ser du også behovet bak.
Et menneske som jobber konstant kan på overflaten se ekstremt ambisiøst ut.
Men kanskje det egentlig handler om behovet for å føle seg verdifull.
Et menneske som trekker seg unna andre kan se ut som om det ikke trenger mennesker.
Men kanskje behovet for tilhørighet er sterkt — samtidig som frykten for avvisning er enda sterkere.
En vane kan gi et lite øyeblikk av trygghet, belønning, kontroll eller avkobling.
Perfeksjonisme kan gi en følelse av beskyttelse mot kritikk.
People pleasing kan redusere risikoen for konflikt.
Utsettelse kan gi midlertidig lettelse fra press.
Da blir spørsmålet større enn:
Hvordan stopper jeg dette?
Det blir:
Hva prøver jeg å få, unngå eller beskytte gjennom dette mønsteret?
Kanskje du ikke trenger å bekjempe deg selv
Hvis du tenker på selvsabotasje som en fiende inni deg, er det fort gjort å starte enda en krig.
Du blir strengere.
Skjerper deg.
Kritiserer deg selv.
Lover at «nå må jeg faen meg ta meg sammen».
Det kan fungere en stund.
Men hvis mønsteret faktisk har en funksjon, har du fortsatt ikke løst problemet.
Du har bare skrudd opp volumet på den delen av deg som vil noe annet.
Jeg synes det er mer interessant å forstå konflikten.
Hva vil den ene delen?
Hva vil den andre?
Hva prøver den gamle strategien å oppnå?
Og finnes det en bedre måte å oppnå det samme på?
Da går vi fra:
«Hvordan vinner jeg over meg selv?»
til:
«Hvordan får jeg mer av meg selv med på laget?»
Viljestyrke er nyttig – men den kan ikke gjøre hele jobben
Viljestyrke betyr noe.
Du må faktisk gjøre ting annerledes dersom livet skal bli annerledes.
Men ren viljestyrke kan bli et ganske tungt prosjekt hvis du hele tiden drar mot et gammelt automatisk mønster.
Tenk på forskjellen mellom:
«Jeg har lyst til å gjøre dette, men velger å la være.»
og:
«Jeg må bruke all energien min på å hindre meg selv i å gjøre dette.»
Det er ikke samme situasjon.
Det er derfor jeg er interessert i mer enn selve handlingen.
Hva trigger den?
Hvilken følelse kommer først?
Hva sier den indre stemmen?
Hva forventer du skal skje?
Hva prøver du å unngå?
Hva trenger du?
Og hva har kropp og sinn lært å gjøre automatisk når denne situasjonen oppstår?
Der begynner mønsteret å bli forståelig.
Slik jobber jeg med fastlåste mønstre i hypnoterapi
Når noen kommer til meg fordi de føler at de saboterer seg selv, begynner jeg ikke med å fortelle dem at de bare må skjerpe seg.
Det har de som regel allerede prøvd.
Vi begynner med det konkrete.
Hvor skjer det?
Når skjer det?
Hva skjer rett før?
Hva føler du?
Hva forteller du deg selv?
Hva får du ut av reaksjonen akkurat der og da?
Derfra kan vi begynne å se sammenhengen mellom triggere, følelser, behov, indre dialog og gamle automatiske responser.
Gjennom samtale og klinisk hypnose kan vi arbeide med de delene av mønsteret som ikke bare handler om bevisst logikk: følelsen, de indre bildene, gamle koblinger, forventninger og underbevisste responser.
Noen ganger handler arbeidet om å gi en gammel beskyttelsesstrategi en bedre jobb.
Andre ganger handler det om å endre følelsen eller betydningen som gjør at en bestemt reaksjon fortsetter.
Og noen ganger oppdager vi at problemet egentlig ligger et annet sted enn klienten trodde da timen startet.
Det er derfor jeg liker å jobbe med mønsteret, ikke bare merkelappen.
Vil du vite mer om selve metoden, kan du lese om hvordan hypnoterapi foregår hos Hypnoterra.
Men innsikt alene forandrer ikke livet ditt
Her kommer den delen mange helst vil hoppe over.
Du kan forstå deg selv fantastisk godt og fortsatt gjøre akkurat det samme.
Du kan finne årsaken.
Se mønsteret.
Forstå behovet.
Ha en skikkelig god terapitime.
Og så gå hjem og fortsette på autopilot.
Da skjer det ikke nok.
For endringen må også møte hverdagen.
Hvis du skal bli bedre til å sette grenser, må det på et tidspunkt komme et nei.
Hvis du skal slutte å utsette, må noe faktisk påbegynnes.
Hvis du skal bygge selvrespekt, må du også begynne å gjøre ting som viser deg at dine egne behov teller.
Hvis du skal ut av et gammelt mønster, må det gamle valget etter hvert få konkurranse fra et nytt.
Ikke nødvendigvis et gigantisk steg.
Men et steg.
Innsikt viser retningen. Handling begynner å bygge den nye veien.
Ansvar er ikke det samme som skyld
Dette skillet er viktig.
Du kan ha mønstre som ble formet av ting du aldri ba om.
Oppvekst.
Kritikk.
Avvisning.
Tap.
Traumer.
Miljø.
Relasjoner.
Andre menneskers valg.
Det betyr ikke at du skal gå rundt og klandre deg selv for at mønsteret finnes.
Men hvis mønsteret påvirker livet ditt i dag, er det du som etter hvert må gjøre noe med hva som skjer videre.
Det er ansvar.
Ikke:
«Alt er min feil.»
Men:
«Dette påvirker livet mitt. Hva kan jeg gjøre nå?»
Det spørsmålet gir deg langt mer å jobbe med.
Hvordan begynner du å oppdage din egen selvsabotasje?
Neste gang du oppdager at du gjør noe du egentlig hadde bestemt deg for å slutte med, prøv å vente litt med å kritisere deg selv.
Bli heller nysgjerrig.
Spør:
Hva skjedde rett før?
Hva kjente jeg?
Hva forsøkte jeg å slippe unna eller oppnå?
Hva ga denne handlingen meg akkurat der og da?
Hva kunne vært en bedre måte å møte det samme behovet på?
Du trenger ikke finne hele svaret på fem minutter.
Poenget er å begynne å se forskjellen mellom:
deg
og
mønsteret du har lært.
For et mønster er nettopp det.
Et mønster.
Det er ikke hele deg.
Målet er flere valg – ikke et perfekt menneske
Jeg er ikke særlig interessert i at mennesker skal bli perfekte.
Det høres både slitsomt og ganske kjedelig ut.
Jeg er mer interessert i frihet.
At du kan stå i en situasjon hvor du tidligere alltid reagerte på én bestemt måte — og plutselig oppdage at du har flere muligheter.
Du kan si nei.
Du kan bli værende.
Du kan gå.
Du kan begynne.
Du kan stoppe.
Du kan tåle at noe ikke er perfekt.
Du kan velge annerledes enn du gjorde sist.
Det er egentlig dette mye av endringsarbeidet handler om:
Flere valg. Mindre automatikk.
Og kanskje er spørsmålet derfor ikke bare:
«Hvorfor saboterer jeg meg selv?»
Kanskje det neste spørsmålet er enda viktigere:
«Hva prøver dette mønsteret å gjøre for meg — og hvilken bedre løsning kan jeg bygge i stedet?»
Vil du jobbe med et mønster du stadig havner tilbake i?
Hos Hypnoterra jobber jeg med fastlåste mønstre, vaner, indre konflikt, følelser, behov og automatiske reaksjoner gjennom samtale og klinisk hypnose.
Du trenger ikke vite nøyaktig hvorfor du gjør som du gjør før du tar kontakt.
Det holder at du har begynt å legge merke til:
Dette fungerer ikke lenger. Jeg vil gjøre noe annerledes.
Der har vi et sted å begynne.
Ta kontakt med Hypnoterra hvis du vil undersøke om hypnoterapi kan passe for det du ønsker å jobbe med